Fra San Francisco til Greybull i Wyoming

Lørdag kjørte vi fra San Francisco til Reno i Nevada, "The biggest little city in the world". Byen er en sketchy utgave av Las Vegas, noe som vil si at gamblinga er på plass, men ikke så mye annet. Motellet var derimot bra, med basseng og gode senger. Vi brukte kvelden på å lete etter en sushirestaurant for å få litt avveksling i matveien, men endte opp på Del Taco med, ja, nettopp - taco. Servitøren Shaun hadde som så mange andre amerikanere fått med seg at det er kaldt i Norge, isbjørnene sa han ingenting om.

Søndag satte vi kursen mot Yellowstone nasjonalpark, en tur som innebar å krysse Nevada og Idaho, samt en liten bit av Montana. På veien kjørte vi gjennom den lille plassen Battle Mountain, et tettsted som i 2004 ble omtalt som "The armpit of America". Dette er stedet hvor ingen verdens ting foregår, med unntak av den årlige konkurransen om å være verdens raskeste på sykkel - veiene rundt byr nemlig på USAs flateste og strakeste strekninger. Det må også nevnes at skiltet på shellstasjonen i Battle Mountain manglet en "S", noe som gav stedet enda mer sjarm.

Søndag kveld overnattet vi i Pocatello i Idaho, byen som blir omtalt som landets smilehovedstad. Her var det fram til nylig påbudt ved lov(!) å smile, og bøter var visstnok ikke sjelden ved sure miner.

Yellowstone nasjonalpark byr på natur ikke helt ulik den vi finner i Norge, men har i tillegg flere varme kilder og geysirer enn resten av verden til sammen. Her finner man bla. geysiren "Old Faithful" og et utrolig rikt dyreliv med både Bison og ulv.

Mandag tok vi inn på et lite familiedrevet motell i Greybull i Wyoming. For dere som ikke er kjent med området er dette midt i mormonerland, og bibelen er like viktig for folket her oppe som Cocktail er for trailersjåføren fra Koppang. Hittil på turen har vi pleid å leie et motellrom med to dobbeltsenger og snike inn en luftmadrass i tillegg. Dama som drev "Yellowstone Motel" syntes at to menn i samme seng gav såpass sterke assosiasjoner til Sodoma og Gomorrah at hun bestemte seg for å gi oss "suiten" - et lite videoovervåket lager på baksiden av motellet. Vel innenfor døra kunne vi også lese at flere personer på rommet enn avtalt straffes med fengsel inntil fem år i Wyoming, og vi kunne ikke gjøre annet enn å krype til korset (bokstavelig talt) og innrømme våre synder. Ungdomsstrekene ble heldigvis tilgitt, og vi kunne dra til den lokale puben for å innta turens hittil beste hamburger.

I morgen går turen til "Mount Rushmore", fjellformasjonen med de uthogde presidentene.

En fornøyd Einar vasser i Lake Tahoe på grensa mellom California og Nevada.

En av turens beste sandwicher i Yellowstone West. Her ropte kokken opp navnet vårt da maten var ferdig, og Halvor het for anledningen Hal.

Man against nature - til høyre Torstein Dahle.

Man tråkker ikke på geysirer, gjør man vel?

Flatt landskap i Idaho - som så mange andre steder i USA.

Jente med elektronisk fotlenke

En søt jente med elektronisk fotlenke ble i dag observert gående langs et fortau i South Lake Tahoe på grensen mellom California og Nevada.

Det er ikke mulig å legge til en avstemming inne på bloggen, men sleng inn en kommentar hvis dere har forslag til hva jenta har gjort for å fortjene denne sjeldne og eksotiske utsmykningen på høyre ankel.

1. Drept sin stefar med en stump gjenstand
2. Vært leder for et narkokartell i Reno
3. Banket opp quarterback-kjæresten sin

Bilder fra San Francisco

Einar havnet først på rom med en fyr med denne store flasken med maltlikør. Kisen var fransk og skulle bo på hostellet i en måned.

På San Francisco Bay Aquarium. Her fikk vi se mange av artene som lever i bukta, deriblant en 2,5 meter lang abbor. Halvor er fra Flisa og måtte innse at elvene på hjemplassen har fisk av noe mindre kaliber.

Har du lurt på hvordan tørkede reker eller tørket tang smaker? Da bør du ta en tur til China Town i SF, der de fleste matvarer også finnes i en tørket versjon. En gammel kassett med Rod Stewart var også til salgs, noe som gledet Torstein Dahle.

Gjengen er klar for fest. Som dere ser ble Fredrik (hvit skjorte) raskt i farta, og han ble senere forsøkt rekruttert som gutteprostituert av hallikene i nabolaget.

Thorsy Bahia på utsiktspunktet ved Golden Gate. Sentrum av SF ligger på motsatt side.

Fra Los Angeles til San Francisco

Etter Los Angeles dro vi nordover langs Pacific Highway 1, en svingete vei som følger størsteparten av vestkysten og som hadde en del spenstige utsiktspunkter underveis. Vi fant ut at vår kjære Chevy Tahoe bruker mer drivstoff enn fire norske vogntog med litt gassing og bremsing, så det var egentlig greit at vi fant tilbake til motorveien.

Noen timer nord for L.A ligger Santa Barbara, en hipp surfeby med fine strender og kule restauranter. Dahle brukte noen liter sololje for å frembringe den rette bruntonen i huden, og etter litt intens soling satte vi kursen mot en japansk restaurant. Her kunne man foruten Sushi også spise Hibashi, mat grillet på en stor stekeplate som gjestene sitter rundt - kult konsept med flammer og gale kokker.

Videre på reisen mot San Francisco tok vi inn på et motell i en liten by kalt Solvang. Plassen ble grunnlagt av noen danske innflyttere som senere har slått seg opp stort på dansk bakverk i alle fasonger. Byen gav assosiasjoner til Texas Chainsaw Massacre og diverse bøker av Roald Dahl, så vi pakket den populære snippesken og stakk videre.

I San Francisco bodde vi første natta i Berkeley, en av forstedene til selve SF, hvor det prestisjetunge universitetet også ligger. Dette var også en av de første nettene alle fikk egen seng, noe homofoben Torstein Dahle syntes var strålende. Nå kunne han endelig lese de erotiske novellene sine i fred.

SF var en merkelig og fascinerende by med bakker brattere enn på film, halliker med trivelige venner, uteliggere gående rundt barfot med dype kjøttsår og lange køer for å dra ut til Alcatraz - så lange at vi heller dro på akvarium. Fog City, som byen også kalles pga. den karakteristiske tåken som siger inn i bukta fra over Golden Gate, bød på mye rart, deriblant en fest i byens mest tvilsomme bydel, "Mission". Her kan man visstnok bli drept for noen smuler brød og en tube Brylkrem, men vi kom oss heldigvis trygt hjem til det spenstige hostellet vårt. Innehaveren på hostellet så ut som Peter Stormare og har nok vært en gjenganger på vestkystens rehabiliteringsinstitusjoner - men billig var det.

På vei oppover highway 1 - en av de få plassene hvor vi fikk kjøre noenlunde alene.

Kokken vår på den spenstige japanske restauranten "Something's Fishy" i Santa Barbara. Han var opprinnelig meksikansk, men hadde peil på sushi :)

Einar leser bok foran peisen(!) på "Svendsgaard Lodge" i Solvang. Peisen brant gass og lot seg ikke slå ordentlig av, med det resultatet av A/C-en gikk på full guffe - stemning.

Fra Las Vegas til Los Angeles

På vei fra Las Vegas tok vi turen via Death Valley som ligger litt nord for Vegas. Sykt fascinerende plass, ekstremt varmt og lite liv. Thorstein fant ut at lyden bærer dårlig på -86 meter, uvisst hvorfor. Vi fant også ut at Death Valley har et eget helsesenter.

Vel framme i en liten by kalt Baker, mellom Las Vegas og L.A, tok vi inn på et motell som het Bun Boy (eller bollegutten, på norsk). I det vi skulle låse oss inn gikk lyset på inne på rommet og en fyr begynte å rope: "It's the wrong fucking room, man". Døra var gått i vranglås, men det var ingen tvil om at vi hadde riktig nøkkel. Ut kom en biker-kis med et massivt skjegg, og han var lite innstilt på at vi skulle overnatte på hans rom (sammen med snella hans).

Det første motellet vi har sett som har rater for forsvunnet interiør - mikroovnen er strøket over, kjipt for oss.

Los Angeles var en hyggelig opplevelse. Vi hadde hørt mye dritt om byen på forhånd og ble positivt overrasket, i hvert fall områdene utenfor Downtown. Thorstein fikk også besøkt Life guard-huset på Santa Monica Beach - Mitch var dessverre gått for dagen.

Santa Monica Beach, med piren i bakgrunnen.

Hurra for Baywatch!

Gutta boys på vei ned i Death Valley, her står vi på ca. 1500 m - 44 grader i lufta.
Det dypeste punktet i Death Valley, 86 m under havoverflata. 49 grader i lufta.
Torstein Dahle jogger barbeint på saltslettene i Death Valley. Han fant ut at det er en grunn til at man løper med sko, særlig på salt.
På tur gjennom Mojave-ørkenen, sykt landskap.

Einar i Las Vegas - han brukte ikke den dyre senga han hadde betalt for, men sov godt med et horn med øl innabords.
Første natta bodde vi på Luxor, fet plass. Vant til og med 25 cent på automat ;D
Man trenger hjelp fra Gud når man drar til Las Vegas...
Thorstein og Torstein på toppen av Grand Canyon. Syk plass, ser nesten ut som landskapet er tegna.
Einar nøyde seg ikke med å stå på toppen, og klatret heller ut på en liten fjellrygg. Turistene ble begeistret, og Einar henger snart på peishylla til Lauren fra Texas.

Vegas

Helgen tilbragte vi i Sin City, og det har vært en morsom opplevelse. Rommene er billige, men resten er dyrt og vil man ha litt "selskap" kastes horereklame etter deg ute på gaten. Ingenting varmer hjertet mer enn synet av en sjuåring(?) med pornografisk reklame for gledespiker i hånda. Fantastisk!

Natten før ble tilbragt i Kingman, et lite sted sør-øst for Las Vegas med bra BBQ og masse moteller. Middag ble inntatt på Redneck's BBQ, etterfulgt av motelljakt. Kjipe som vi er vil vi ikke betale mer enn vi må, og etter litt diskusjon valgte vi et standard Motel 6 framfor en lokal bule med verdens dårligste rating -- men billig var det. Av en eller annen grunn fikk vi rommet på Motel 6 til under halv pris også. En kjapp frokost på nærmeste diner, 2-3 timers kjøring og et besøk innom Hoover Dam senere, ankom vi Vegas tidlig fredag ettermiddag.

Hotell i alle fasonger og størrelser preger bybildet, og mens Halvor satt bak rattet med full fokus på å _ikke_ bomme på korrekt avkjørsel (igjen) kom det mange begeistrede utrop fra baksetet. Vi skulle ta inn på Luxor (pyramiden) den første natten, forøvrig et imponerende stykke byggverk, og med en gang vi kom inn gikk det opp for flere av oss at dette var syke greier.

Mens noen stakk rett i bassenget dro resten først på fitness-senteret for litt lett bøy og tøy -- ikke ueffent etter en uke på reis. Fredrik, Einar og Halvor signet opp på en pokerturnering, men nådde ikke helt opp til pengene. Moro læll! Vi tok også en rusletur langs hovedgata, og det er tydelig at begrepet "medbragt" ikke gjelder her. Alle kan ta med seg alt av drikkevarer overalt, og politiet ofrer deg ikke et blikk før du evt. dritings krabber opp på bilene deres og tørrjukker panseret. Etter litt rulett og slots forsvant noen ut på byen mens resten tok kvelden.

Dagen etter skulle vi bytte hotell, og ta inn på en suite på Venetian -- fordi vi kan. Rommet var pent; tre flatskjermer (inkl. en på do), to store senger, sofagruppe og egen kontorplass med telefax og kablet nett. 400 dollar skulle de ha for herligheten -- helt greit, tenkte vi. Etter en tur i bassenget og litt tråkking i gaten var det nok en gang dags for øl og litt gambling for noen, mens resten stakk på kino.

Det skjedde ikke mye skittent i Vegas (for vår del), men opplevelsene sitter igjen. Lettkledde dansere, gambling, fyll og faenskap etc. trenger man ikke dra hit for å oppleve, men undertegnede vil gjerne tilbake læll -- dog uten fire svette karer, fem med meg, i en Tahoe, og et "litt" større reisebudsjett ;)

Las Vegas ble avrundet med VM-finalen på Rockhouse Bar, og samtlige var vel enige i at dommerkuken kom til å brenne innerst i mørkeste dommerhelvete etter den bedritne prestasjonen. Go Nederland!

Bilder kommer plutselig!

Ungdommer på monumentjakt kan fort bli skuffet.
Halvor er klar til å spise spare-ribs.
Cowboyen Colton var servitøren vår, hevdet selv han var ignorant og tippet vi kom fra Nederland - sleiken var det derimot ikke noe i veien med.
Denne gamle bensinstasjonen ligger i en liten by i Texas kalt Shamrock, og lå tidligere langs gamle Route 66. I dag er det fint lite som skjer i byen, men den er like fullt med i animasjonsfilmen "Cars".
Stemmer, vi er i USA - og krig er fantastisk her borte.

Sirup og byggeskilt

I dag spiste Torstein Dahle 1 kg pannkaker med 2 dl sirup. Han fikk også tilbudet om å være med i oppfølgeren til "Super Size Me", men måtte innse at slaget var tapt allerede etter første måltid. Han kjempet derimot modig, og etter noen dype knebøy var han oppe og traska igjen.

Dagen i dag gikk med på kjøring fra Tucumcari i New Mexico til like over grensa i Arizona, nærmere bestemt den lille byen Cayenta. Vi skulle besøke "Four Corner State Monument", som markerer grensene hvor de fire statene New Mexico, Arizona, Utah og Colorado møtes, men møtte et surt skilt som fortalte oss at monumentet var stengt som følge av byggearbeid - kjipt. Men vi fikk spist på KFC (Kentucky Fried Chicken) og rullet oss i litt frityrfett, så alt i alt en ålreit dag. Fjellovergangen nord i Arizona er forøvrig noe av det mest imponerende vi har sett, selv om Hjerkinn fjellstue er god stemning ;)

Morgendagen byr på mindre kjøring enn de foregående dagene (1600 miles hittil). Grand Canyon står på programmet, før vi setter snuten videre mot Las Vegas. Dahle har allerede bleket tennene sine, og er klar for noen runder ved pokerbordet sammen med sin kompis Einar "Rain Man" Drivdal.

On the road again

Fra Tulsa i Oklahoma satte vi kursen mot New Mexico via Texas. Det skulle vise seg å bli nok en dag med mye kjøring og få stopp langs veien. Heldigvis er veiene gode og rette, og snittfarten ligger på 70-75mph (~110-120kmh).

Vi kom oss opp på Interstate 44 igjen, og fortsatte ferden vestover mot Interstate 40 gjennom Texas. Det begynte etterhvert å nærme seg lunsj, og Thorstein -- "turguiden" vår -- foreslo å stoppe i Shamrock på gamle route 66. For de som har sett filmen "Cars" er dette det samme stedet hvor mesteparten av handlingen i filmen foregår. Her skulle vi forsøke å finne noe lunsj, men dessverre var stedet vi hadde sett oss ut (udropin) stengt. Like ved lå heldigvis "Big Vern's Steakhouse", en litt retro-preget café/restaurant som trolig hadde sett sine bedre dager.

Etter å ha konkludert at Shamrock var rimelig dødt kom vi oss ut på Interstate 40 igjen, mot Amarillo. Her serverte de visstnok noe av Texas sin beste BBQ, og vi kan vel ikke si noe annet -- det var _veldig_ bra. De som tror de har fått gode spareribs i Norge må ta seg en tur til Texas Roadhouse i Amarillo. Biffen var heller ikke vond på smak. Med masse godt tilbehør å velge mellom er det ikke rart at samtlige satt igjen med store smil, og regningen var heller ikke noe å klage på.

Kvelden kom, og vi fortsatte videre vestover mot Tucumcari, New Mexico. Route 66 gikk rett gjennom her, og i gamle dager var dette the place to be -- ihvertfall ifølge motelleieren. Her var det mange moteller og restauranter, men etter at veien ble lagt om har antall innbyggere gått fra 15.000 til 5.000. Vi runder av dagen med en tur på "Lizard Lounge", den eneste gjenværende baren i Tucumcari, før vi finner puta.

Vi har litt sporadisk nettilgang foreløpig, så det kommer flere bilder etterhvert.

Noen bilder fra starten av turen

Einar Drivdal, også kjent som lillebroren til Cæsar, trivdes godt på Universitet i Champaign.
Einar liker også å tørke penger, sukkervann fra USA har en tendens til å trenge inn i alt man har i sekken.
Matfestival i Chicago - vi smakte ikke på mat, siden det var voldsomme kamper og hytting med nevene ved matbodene.
Torstein kommer fra Tromsø, der den høyeste bygningen er Rica Hotell - pizzaen der er imidlertid god (påstår han).
Gjengen som er ute på tur, fra venstre: Einar, Fredrik, Thorstein, Halvor og Torstein. Vi stemte for å ha god plass, og endte opp med en diger Chevrolet Tahoe. Hvit bil med sotede ruter - det blir nok gjengkrig etter ankomst LA ;P

So far so good

Etter ankomst i Chicago 2. juli, og sightseeing 3. juli, bar det sørover på I-57 nedover til Champaign-Urbana hvor Fredrik bor for litt ruteplanlegging og festligheter. Halvor tok plass i sjåførsetet på leiebilen, mens Fredrik kjørte sin egen Mustang GT. Tre timer og en Wallmart-tur senere ankommer vi Champaign. Etter en kjapp middag på International House of Pancakes og en øl i sentrum tar vi gjengen kvelden.

Dagen etter skulle vi ta en liten sightseeing på campus hvor Fredrik studerer, og på ettermiddagen hadde en kollega av Fredrik invitert oss til å feire Independence Day sammen med noen flere fra campus. Campus er forøvrig kjempestort, og flere av dagens viktigste duppeditter baserer seg på teknologi herfra.

På festen ble det grillet "Drunk Chicken" og ferske maiskolber, og Halvor fikk æren av å lage "Bacon Explosion" for første gang på amerikansk jord. Festen gikk sin gang med "Beer Pong", "Flippy Cup" og bittelitt rævkrok, og avsluttet med litt fyrverkeri før vi stakk en tur ned til Champaign sentrum. Der dro vi innom The Blind Pig for litt væskepåfyll. Forøvrig en ganske kul plass med masse rar øl på både flaske og fat.

Det tok litt tid før alle hadde fått summet seg dagen derpå, men etter litt pakking og en kjapp brunsj på Chipotle i Green St. kom vi oss omsider avgårde i retning Tulsa.

Etter cirka 600 miles (~1000km), 10 timer på veien, utallige roadkill inklusivt en bjørn(!), frontruta dekket av bugs og rester av en liten fugl (tror vi), og kryssing av to delstatsgrenser ankommer vi Tulsa og siste stopp for idag.

2.-3. juli Chicago

Roadtrip-gjengen består av Einar, Fredrik, Halvor, Torstein og Thorstein (bilde av gjengen kommer senere, kamerakabelen er for tiden på avveie). Fire av oss reiste til Chicago for å treffe Fredrik, som studerer i en liten by kalt Champaign, sør for Chicago. Reisen gikk via London, og videre til Chicago med Virgin Atlantic. Bra service, veldig mye mat, røde reisesokker(!) og en sketchy film som het Crazies (kjemikaliezombier fra sørstatene - det stemmer) gjorde reisen til en enkel sak.

Vel framme i "The Windy City" henta vi leiebilen vår, et skikkelig beist av en Chevrolet - en hvit ghetto-SUV med 350 hestekrefter. Vi fikk også testa den nye bilen til Fredrik, en Ford Mustang GT - man blir visstnok automatisk miljøsynder når man flytter til Junajten.

Chicago er kjent for sin "stuffed deep pan pizza", en slags pai med pizzafyll. Byens beste for den slags er "Giordanos", en plass startet av to brødre til ære for sin mors spenstige pizza (sannsynligvis bakt med kjærlighet). Maten var ok, men svarte ikke helt til forventningene - terningkast 4.

I dag skal vi på matfestival og på div. sightseeing i byen, oppdateringer kommer senere - følg med!

Giordanos i Chicago

Thorstein spiser mat
Giordanos berømte Stuffed Deep Pan pizza